Som Crohns-pasient kan man ofte bekymre seg over hyppige toalettbesøk. Nå er det motsatt. Det er 136 timer siden sist tarmene mine sendte ut avføring, og jeg begynner å bli grundig lei av sykehus. Jeg skjønner at det tar tid å få tarmene til å fungere etter en stomioperasjon – hvis det var jeg som hadde blitt delt i to og sydd fast på taket av huset, hadde jeg også trengt noen timer med tilvenning. Problemet er kanskje mest at jeg er mer utålmodig enn tarmen. Den har nok ikke noe bevisst forhold til om den er hjemme eller på sykehus, men jeg kan hilse og si at det har jeg! Jeg har møtt fantastiske sykepleiere som har tatt godt vare på meg, men jeg er så innmari lei av sykehusskjorte, sykehustruser, sykehuslukt, sykehussengetøy, sykehusbad og sykehus generelt. Jeg vil hjem! Jeg vil ha min side av senga, min pute, mine truser og mitt bad.

Så jeg går. Trasker fram og tilbake i gangene for å få fart på magen, noen ganger litt sliten og subbende, andre ganger mer bestemt. Jeg prøver å spise mat, drikke godt, tygge tyggegummi, massere magen. I går prøvde jeg til og med å true med en kopp kaffe. Vanligvis er kaffe så effektivt på tarmen at jeg fort kan bli nødt til å løpe på toalettet allerede før kaffen har traktet ferdig, men nyoperert tarm er uvant tarm. Det endte med ubehag og smerter i magen og føltes mest ut som om alt flyttet på seg uten å kunne klare å finne noen utgang. Natten til i dag var kjip; tre timer søvn er ikke helt nok for min del. Smertestillende, kvalmestillende, ingenting fikk meg til å sovne igjen. Så når dagvaktene kom og avløste nattevaktene, knakk jeg sammen og lot tårene strømme. Det er ikke smertene i seg selv som er det vonde, det er alle timene lagt sammen og følelsen av at ting ikke ordner seg.

Lang historie kort: jeg fikk klyx i stomien og laxoberaldråper for å få litt action i tarmene. De har boblet litt nå og da i dag, men enn så lenge er det tomt i posen. Så jeg går og går og det minner egentlig litt om det å bevege seg for å prøve å sette i gang en fødsel. Bare at jeg vet at det er en drittunge som kommer ut. Og jeg håper den kommer snart, for jeg vil hjem i morgen.

«Halv to? Er dette virkelig tiden på døgnet for å skrive et innlegg,» spør du deg kanskje nå. Jeg er enig, men la oss ta det i kronologisk rekkefølge.

Jeg startet dagen med kvalme og litt oppkast i femtiden. Heldigvis fikk jeg sove igjen, og dermed også en ny sjanse til å starte dagen. Med en annen variant av kvalmestillende og litt endring i de andre medisinene var jeg i så god form at jeg klarte å gå til badet med prekestol. Det er utrolig hvor deilig det er å få vasket seg, gredd håret og byttet skjorte! Jeg fikk også prøvd meg på mitt første bytte av stomipose og det gikk veldig bra. Stomien er fremdeles ganske hoven og geléaktig – den ser faktisk mest ut som en kompakt manet man kan forvente seg at er giftig.

Senere på dagen var jeg oppe og gikk igjen, denne gangen uten annen støtte enn stativet hvor medisinene henger. Det var mindre kvalme og svimmelhet når jeg skulle opp, og jeg kunne gå mer oppreist. Små seire er også seire. Sent på ettermiddagen kom Mamma til sykehuset, og denne gangen reiste jeg meg opp og gikk ut i gangen for å møte henne. Jeg gjorde et hederlig forsøk på middag, men kan ikke skryte av noen stor matlyst ennå. Litt mer besøk, litt mer gåing i gangene, litt mer kald vaskeklut på ryggen fordi det er anstrengende å gå. Men definitivt mye mer krefter enn i går.

Grunnen til at jeg sitter i senga og skriver dette halv to på natta er ikke at jeg er noe utpreget B-menneske. Oh no. Her skylder jeg på Tramadol, en sterk smertestillende jeg fikk før jeg skulle sove. Den er effektiv mot smerter, men jeg klarer ikke å sovne helt når jeg har tatt den. I stedet blir det til at jeg ligger og vaker i en slags superlett søvn hvor jeg ikke helt vet om jeg er våken eller drømmer. Så nå prøver jeg å holde meg selv våken litt for å se om ikke det kan gi en dypere søvn etterpå. Dag tre, kort oppsummert: dårlig førstestart og ekstraslutt, men veldig bra på midten.

Andre dag på sykehuset kan beskrives kort: blæh. Så blæh at referatet kommer på dag tre. Kort sagt var dagen preget av kvalme, hodepine, skuldersmerter og diverse annet småtteri. Natta var preget av uro i kroppen og lite søvn, hvor den lengste søvnen var på halvannen time med podcast på øret. Som nyoperert vil de gjerne ha deg opp og gå for å få magen til å begynne å røre på seg. Akkurat det er bittelitt utfordrende når bare det å sette seg opp gjør at du må kaste opp. Og gjett om det å brekke seg krever magemuskler! Men jeg kom meg opp og gikk kanskje ti meter før jeg snudde.

Jeg skrev også at jeg hadde skuldersmerter, men det er egentlig litt løgn. Jeg har postlaproskopiske skuldersmerter, hvilket innebærer at gassen som de fylte buken med under kikkehullsoperasjonen irriterer mellomgulvet og at kroppen oppfatter det som skuldersmerter. I tillegg hjelper det vel heller ikke at jeg vanligvis blir stiv i skuldrene når jeg er stresset eller har vondt. Dumme kropp.

Lillesøster kom på besøk etter forelesning og ble satt til å stryke meg på underarmen for å gi kroppen noe annet å kjenne på enn bare hodepinen. Det funket såpass bra at jeg sovnet. Samboer kom og avløste lillesøster, og jeg sovnet igjen mens han strøk på underarm og hånd. (Jeg har forresten lagt merke til at rynkene i panna har blitt mer fremtredende av å stadig ha et ansikt som sier «jeg har smerter.»)

Matlysten har vært på bånn. Jeg har spist sju kjeks og resten av næringa kommer gjennom slanger inn i årene. Og rød saft. Så kort sagt kan dagen oppsummeres med onomatopoetikonet «blæh». Det er likevel noe positivt som har skjedd! Magen har likevel begynt å våkne til liv; jeg kjenner at det beveger på seg i tarmene og av og til kommer det skikkelige boblelyder fra stomiposen.

Der! Nå har jeg én pose og fem små sår på magen. De kunne følge planen om å gjøre en kikkehullsoperasjon, og inngrepet gikk tydeligvis bra. Jeg har slanger litt over alt på kroppen, med både urinkateter, epiduralslange på ryggen og tre venefloner på armene. Det er her det er party.

Ellers har dagen blitt tilbragt i kvalme- og smertestillenderus. Det har blitt klart for meg hvor mye magemuskler man bruker når man brekker seg, og hvor effektivt det er med kvalmestillende når man får det rett i åra. Jeg har vært hellig overbevist om at det er torsdag, ikke mandag. Jeg har hatt besøk av samboer, men sovnet litt nå og da. Magen er øm, men på en merkelig bedøvet måte. Og jeg har nettopp vært oppe og gått helt fra senga til vasken på rommet – en avstand på hele to meter. Jeg klarte å stå oppreist lenge nok til at jeg fikk pusset tenner, renset ansiktet og smurt meg med nattkremen min. Pluss bytta skjorte, for den jeg hadde tidligere i dag manglet to knapper og én av de som faktisk var der var brukket i to. Og så var det nok. Jeg sto mindre og mindre oppreist og etter noe som kan ha vært ti minutter var det godt å kunne legge seg ned igjen.