Andre dag på sykehuset kan beskrives kort: blæh. Så blæh at referatet kommer på dag tre. Kort sagt var dagen preget av kvalme, hodepine, skuldersmerter og diverse annet småtteri. Natta var preget av uro i kroppen og lite søvn, hvor den lengste søvnen var på halvannen time med podcast på øret. Som nyoperert vil de gjerne ha deg opp og gå for å få magen til å begynne å røre på seg. Akkurat det er bittelitt utfordrende når bare det å sette seg opp gjør at du må kaste opp. Og gjett om det å brekke seg krever magemuskler! Men jeg kom meg opp og gikk kanskje ti meter før jeg snudde.

Jeg skrev også at jeg hadde skuldersmerter, men det er egentlig litt løgn. Jeg har postlaproskopiske skuldersmerter, hvilket innebærer at gassen som de fylte buken med under kikkehullsoperasjonen irriterer mellomgulvet og at kroppen oppfatter det som skuldersmerter. I tillegg hjelper det vel heller ikke at jeg vanligvis blir stiv i skuldrene når jeg er stresset eller har vondt. Dumme kropp.

Lillesøster kom på besøk etter forelesning og ble satt til å stryke meg på underarmen for å gi kroppen noe annet å kjenne på enn bare hodepinen. Det funket såpass bra at jeg sovnet. Samboer kom og avløste lillesøster, og jeg sovnet igjen mens han strøk på underarm og hånd. (Jeg har forresten lagt merke til at rynkene i panna har blitt mer fremtredende av å stadig ha et ansikt som sier «jeg har smerter.»)

Matlysten har vært på bånn. Jeg har spist sju kjeks og resten av næringa kommer gjennom slanger inn i årene. Og rød saft. Så kort sagt kan dagen oppsummeres med onomatopoetikonet «blæh». Det er likevel noe positivt som har skjedd! Magen har likevel begynt å våkne til liv; jeg kjenner at det beveger på seg i tarmene og av og til kommer det skikkelige boblelyder fra stomiposen.