Forrige uke var det #worldbreastfeedingweek i sosiale medier og feeden på Instagram var full av ammende mødre. Selv satt jeg og ammet jenta mi inne på en Elkjøp på lørdag mens pappaen sto og vurderte ulike babycaller. Vi gikk fra butikken med en fornøyd baby, babycall og lettere bryster. Litt senere på dagen var hun sulten igjen, og da fikk pappaen kjapt blande en flaske morsmelkerstatning. Også etter dette måltidet kunne vi gå videre med en fornøyd baby i vogna.

Allerede før babyen ble født visste jeg at jeg ikke hadde noen sterk ambisjon om å fullamme. Det hjalp heller ikke at jeg hadde grusom brystspreng, såre brystvorter og en baby født nesten tre uker før termin med en veldig søt og veldig liten munn – det finnes et bilde fra sykehuset hvor jeg nettopp har lagt babyen til brystet og jeg kaster hodet bakover i et lydløst smertehyl – fullamming var rett og slett veldig vondt den lille uka jeg holdt ut med det.

I tillegg er jeg klin nødt til å kunne ha noen andre som også kan lage mat til nurket vårt, for plutselig må jeg på legevakta en hel natt. Skulle det hende, er vi avhengige av at hun kan spise av flaske, for sist jeg sjekket hadde jeg ingen amme ansatt til tross for at nurket er en liten prinsesse. Kroppen min er dessuten ikke så alt for god på å ta opp næring. Melkeproduksjonen (sammen med alt annet babyrelatert) gjør at jeg går i minus sammenlignet med hva kroppen er vant til. Jeg klarte heller ikke å legge på meg noe reservelager under graviditeten, så jeg tærer på en kropp som såvidt går rundt når jeg bare skal holde liv i meg selv. Da er det helt fantastisk å kunne blande ut pulver i vann og riste litt, og simsalabim så finnes det mat som babyen min kan vokse seg stor og sterk på.

Det er nok lett å føle på et savn eller en utilstrekkelighet når ammingen ikke går som man hadde tenkt seg, særlig når instagram er full av amming i blomstereng med kvitrende fugler og en Bambi i høyre hjørne. For min del har det gått fint med delamming, for jeg har kunnet forsvare kapitulasjonen overfor meg selv med at jeg er kronisk syk. (Så kan man kanskje si at det syke i situasjonen er at jeg føler at jeg må forsvare måten jeg får i barnet mitt mat på.) Og nå er det riktignok ingen rådyr på bildet ovenfor, men jeg lover deg at hjertet smelter når du ser inn i øynene til en liten baby som sutter fornøyd på en flaske.

Når jeg får spørsmålet om hvordan det går med ammingen, være seg fra naboen eller fastlegen, svarer jeg som sant er: det går supert! Hun tar både bryst og flaske og er like fornøyd med mammas egenproduserte melk som med erstatning. Det fungerer for henne og det fungerer for oss.