«Halv to? Er dette virkelig tiden på døgnet for å skrive et innlegg,» spør du deg kanskje nå. Jeg er enig, men la oss ta det i kronologisk rekkefølge.

Jeg startet dagen med kvalme og litt oppkast i femtiden. Heldigvis fikk jeg sove igjen, og dermed også en ny sjanse til å starte dagen. Med en annen variant av kvalmestillende og litt endring i de andre medisinene var jeg i så god form at jeg klarte å gå til badet med prekestol. Det er utrolig hvor deilig det er å få vasket seg, gredd håret og byttet skjorte! Jeg fikk også prøvd meg på mitt første bytte av stomipose og det gikk veldig bra. Stomien er fremdeles ganske hoven og geléaktig – den ser faktisk mest ut som en kompakt manet man kan forvente seg at er giftig.

Senere på dagen var jeg oppe og gikk igjen, denne gangen uten annen støtte enn stativet hvor medisinene henger. Det var mindre kvalme og svimmelhet når jeg skulle opp, og jeg kunne gå mer oppreist. Små seire er også seire. Sent på ettermiddagen kom Mamma til sykehuset, og denne gangen reiste jeg meg opp og gikk ut i gangen for å møte henne. Jeg gjorde et hederlig forsøk på middag, men kan ikke skryte av noen stor matlyst ennå. Litt mer besøk, litt mer gåing i gangene, litt mer kald vaskeklut på ryggen fordi det er anstrengende å gå. Men definitivt mye mer krefter enn i går.

Grunnen til at jeg sitter i senga og skriver dette halv to på natta er ikke at jeg er noe utpreget B-menneske. Oh no. Her skylder jeg på Tramadol, en sterk smertestillende jeg fikk før jeg skulle sove. Den er effektiv mot smerter, men jeg klarer ikke å sovne helt når jeg har tatt den. I stedet blir det til at jeg ligger og vaker i en slags superlett søvn hvor jeg ikke helt vet om jeg er våken eller drømmer. Så nå prøver jeg å holde meg selv våken litt for å se om ikke det kan gi en dypere søvn etterpå. Dag tre, kort oppsummert: dårlig førstestart og ekstraslutt, men veldig bra på midten.