Svart belte i lavt tempo

Jeg kan ikke skryte på meg at jeg var materielt forberedt på pandemi. Det er klart, jeg har jo tenkt at jeg skulle sette meg inn i lista til direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og sørge for å ha det vi trenger hjemme for å klare oss i tre døgn. Jod-tabletter (sånne i-tilfelle-atomkatastrofe-tabletter) kjøpte jeg faktisk for et år siden, men tørrmaten begrenser seg til tomatsuppeposer, risottoris og latterlige mengder nøtter innerst i skapet.

Det som det derimot viste seg at jeg var forberedt på, var det å holde meg i ro hjemme. På den tredje uka med hjemmesitting har jeg fremdeles ikke gått tom for ting å finne på, og jeg har heller ikke klikket i vinkel på alt som rører seg, ikke rører seg, eller lager lyd. Det er dette jeg har ligget i hardtrening til, folkens! Endelig får jeg igjen for nesten et helt tiår med trening i å pusle rundt hjemme i pysjbukse.

Takket være medisinene jeg går på, holdes Crohnsen fint i sjakk. Ulempen er bare at medisinene går ut over immunforsvaret og gjør det lettere shitty. Det er fort gjort å få influensa hvis jeg ikke vaksinerer meg, og hvis jeg først får det, er det nok til å slå meg ut i lang tid etterpå. Nå har jeg i tillegg et lite nurk i magen som helst skal være der i to måneder til. Jeg er altså ikke så veldig interessert i å bli syk akkurat nå, for kroppen min har mer enn nok med å produsere et lite menneske.

Så nå pusler jeg rundt hjemme og tar det helt rolig. Jeg har svart belte i lavt tempo. This is my time to shine. Etter et tiår med flere lange perioder med lite energi er hobbyene mine i høyeste grad pandemikompatible. Jeg har rutiner som lager et skille mellom hverdag og helg, selv når jeg er hjemme hele dagen uansett. Jeg vet hvilke forventinger jeg kan ha til egen produktivitet. Så nå syr jeg babyluer for hånd mens jeg hører Ringenes Herre på lydbok, jeg baker mazariner såpass fra bunnen av at jeg skåldet mandlene selv, og jeg maler skog på barnerommet med bitteliten pensel. Og alt dette med små ettermiddagslurer innimellom for å ha energi til å ikke gjøre så veldig mye mer på kvelden heller.

Dette går helt fint! Noe skal jeg jo ha igjen for å ha en kronisk sykdom.

Kaktus i magen

pin-1 2

Nå er den her! I sommer fikk jeg ganske mye mer fri enn planlagt. Som en kreativ sjel med tilgang til tegneprogram på samboerens ipad begynte jeg derfor å jobbe med et design som viser hvordan det føles å ha Crohns eller ulcerøs kolitt. Resultatet ble en gullfarget pin med hard emalje, 24 mm i diameter. Hvis du har lyst på din egen som du kan feste på veska, jakka eller genseren, kan du trykke her for å komme til Etsy-siden.

Dag 4: Matlyst og spinalhodepine

Forrige resymé ble skrevet i et forsøk på å holde meg våken lenge nok til å falle i en dypere søvn. Planen fungerte relativt dårlig; halv tre måtte jeg trekke i den røde snora, og før sykepleieren rakk å hente kvalmestillende hadde jeg allerede rukket å teste magemusklene. Jepp, brekninger gjør fremdeles vondt. Med kvalmestillende innabords fikk jeg noen timer til med søvn av blandet kvalitet, hvor det var aktivitet i rommet hver gang jeg lukket øynene – i alle fall i hodet mitt.

På tidlig ettermiddag kom en anestesilege og kunne konkludere med at nakkesmertene (ny type, ikke de jeg snakket om på dag to), svimmelheten, kvalmen og hodepinen når jeg setter meg opp skyldes spinalhodepine etter epiduralen. Det er et snodig opplegg; det går kanskje to minutter fra jeg setter meg opp til nakken er så stiv at jeg ikke kan snu hodet mer enn noen centimeter til hver side, og når jeg legger meg ned igjen går det like raskt til hodet er fullt bevegelig igjen. Heldigvis trenger jeg ikke epiduralen lenger, så kateteret trekkes ut i morgen, og ellers er det paracet, rikelig med drikke og koffeintabletter som er tingen. Og en mamma som sitter ved sykehussenga nesten hele dagen er heller ikke dumt.

Jeg kan også skilte med å ha fått tilbake litt matlyst! Men det er kanskje ikke så rart når man kan bestille pannekaker til lunsj og middag.

Drømmedagbok, Crohns edition:

Her forleden drømte jeg at jeg kjørte bil og snakket i handsfree med gastrokirurgen min. Vi hadde en lang samtale hvor vi diskuterte muligheten for avlastende stomi og jeg fikk spurt hvor lang tid man burde regne med å være innlagt for en slik operasjon. På ingen måter en oppskakende drøm, bare en helt normal og informativ samtale. #livetmedcrohns

Magevennlig tomatsaus

Jeg blir aldri intervjuet i glossy motemagasin, hvilket er like greit. «Beste kjøp i år?» «En tilitersgryte fra IKEA.» Like greit, altså. For to helger siden kokte jeg fem liter tomatsaus og frøs ned i porsjonspakninger. Det er ingenting som er så godt som hjemmelaget tomatsaus kokt i flere timer, og det er heller ingenting som er mindre fristende å begynne på når man skal lage middag en tirsdag kveld. Da er det mye bedre å kunne plukke frem en boks fra fryseren. De siste to ukene har jeg brukt sausen min til pasta, lasagne, pizza og tomatsuppe. Enkelt, billig og jeg har full kontroll over hva det er i sausen.

Tomatsaus a la Eli Johanne:
(Oppskriftene mine er alltid basert på øyemål og slumping. Denne gir ca 5 liter ferdig saus.)

  • Hvitløksfedd fra en liten hvitløk. Deles i to og legges i et glass med olivenolje i en times tid.
  • Noen gulrøtter, antall avhenger av størrelse. Si et halvt kilo, kanskje? Deles i biter og stekes litt i oljen. NB! Jeg bruker bare oljen, ikke hvitløken som lå i den. Slik får du smak av hvitløk uten å få med selve løken.
  • En stabel med hermetisk tomat. Jeg brukte 15 bokser sist. Hell i gryta og sjekk at det ikke brenner seg i bunn.
  • En liten busk basilikum. Rør inn og la sausen koke i noen timer på svak varme. Smaksett med sukker, salt og hva annet du måtte synes blir godt i en tomatsaus.
  • Kjør sausen i blenderen, fordel i bokser og sett dem i fryseren når de har blitt kalde.

Det finnes nok av bloggere som mener mye om mat. Jeg outsourcer den biten til noen som har faglig kompetanse på ernæring, Ingvild Solberg:

«En saus spekket med smak, rene råvarer og en god dose matglede! Og for Eli Johannes del – null løk og ingen tegn til tomatskinn. Olivenoljen tilfører gode fettsyrer, omega-3 og en hel del antioksidanter, og med alle de næringsstoffene tomatene inneholder er denne sausen en real helsebombe. For ikke å snakke om den fantastiske lukten av hvitløk og basilikum du fyller kjøkkenet ditt med som bonus! Velbekomme!»

Samboer med mye erfaring fra å spise tomatsausen, Hampus, ønsker også å si noe om den. Og siden han var den som åpnet alle 15 boksene med tomat sist, må han nesten få lov:

«Den er veldig god!»

PS: Husk å skrive deg på maillisten på høyre side for å få beskjed når jeg legger ut noe nytt her!

Når tankene kverner

Det er i underkant av tre måneder til masteroppgaven skal leveres inn. Etter 19 år på skolebenken skal jeg ut i arbeidslivet og finne meg en fulltidsjobb. En voksenjobb. For samtlige i klassen betyr det usikkerhet rundt hva som skjer etter 15. mai. Hvem får en relevant jobb, og når? Kommer folk til å skjønne kompetansen vår? Og som om det ikke holder med de vanlige, er en slik omveltning grobunn for en god porsjon sykdomsrelaterte bekymringer også. Det betyr ikke at kronikere har forrang på bekymringer, men litt ekstra inspirasjon til kvernetanker er det jo.

Jeg bekymrer meg for at jeg plutselig skal bli syk og ikke få ferdig masteroppgaven. Jeg bekymrer meg for at sykdommen og jeg skal oppleves som en belastning på min fremtidige arbeidsplass. Og jeg bekymrer meg for at åpenheten min rundt Crohns skal skremme bort potensielle arbeidsgivere som googler meg. For det er ikke stuerent å snakke om sykdom i arbeidslivet ennå, og i alle fall ikke når man har en lavstatussykdom som i tillegg ofte kan føre til en (for utenforstående) mystisk vedvarende utmattelse. For ikke å snakke om at psykisk helse er utfordrende å ta opp! Som fremtidig HR-menneske er jo dette noe jeg vil jobbe med, men det forutsetter jo i første omgang at noen i det hele tatt vil ansette meg.

Så hva skal vi gjøre, da? Sykdommen er det lite å få gjort noe med; den er der, og vi kan ikke ønske den bort. Det går imidlertid an å endre på hvordan man tenker om fremtiden og om bekymringene. Noen bekymringer kan være produktive ved at man setter i gang handlinger, for eksempel å lese stillingsannonser og skrive søknader. Andre bekymringer kan dra deg ned og suge energien ut av deg. Og er det noe vi ikke trenger, så er det enda en ting som suger energi! Berge, Dehli og Fjerstad har skrevet boken «Energityvene,» hvor de tar for seg metakognitive teknikker, hvilket betyr at man tenker på hvordan man tenker. For det første må man bli klar over egne bekymringer: når kommer de, hvor lenge blir de, og hva handler de om? Mine bekymringer rundt jobbmuligheter kommer gjerne når jeg i utgangspunktet kjenner meg sliten og kroppen ikke oppfører seg som den skal, eller når jeg får enda et avslag på en jobbsøknad. For det andre finnes det tiltak man kan igangsette når man har identifisert kvernetankene:

  • Én ting man kan gjøre er å undersøke tanken nærmere. Hvor sannsynlig er det egentlig at jeg plutselig skulle bli så dårlig at jeg ikke får ferdig oppgaven min? Kroppen min responderer godt på den nye medisinen og jeg har ennå til gode å bli så akutt dårlig at jeg ikke får gjort noe som helst. Jeg gir det en 1 på en skala fra 0 til 10.
  • Et annet tiltak er å slutte å argumentere tilbake når bekymringsmonsteret står og skriker inn i øret at jeg aldri kommer til å få meg jobb. Du vet hvor produktivt det er å argumentere mot en treåring? Det er det samme, bare med bedre ordforråd: «Du får deg aldri jobb,» «Jo, det ordner seg,» «Nei, ingen vil ansette deg,» «Jo, jeg kan jo masse,» «Men de vil ikke ha noen som er syk,» «Men jeg fungerer jo som regel helt fint,» «…helt til du ikke gjør det,» «Men jeg kan jo jobbe hjemmefra,» «Og bli enda sykere?» Det eneste du oppnår er å slite deg ut, for bekymringsmonsteret har uendelig med krefter. I stedet bør man se på bekymringsmonsteret og tenke «der er du,» og ikke krangle tilbake. Tenk så lite det monsteret må føle seg når du i tillegg sier «kom tilbake kl 15.45» og setter opp et treminutters møte! Det krever trening, men ved å lage kontortid for bekymringene kan man i større grad unngå at de krangler i tide og utide.
  • En tredje ting jeg synes hjelper er å gjøre noe som aktiviserer meg og gir meg glede. Når jeg setter i gang med et syprosjekt kan jeg bli så oppslukt at samboeren må tvinge meg til å ta pauser for å spise. Og bekymringer har jeg i alle fall ikke tid til! I tillegg føler jeg mestring når resultatene er så håndgripelige. Det kan også være så enkelt som å gå en tur i parken eller legge ansiktsmaske og lakke neglene.

fullsizeoutput_15b4

Det er selvfølgelig mye enklere sagt enn gjort, og det krever haugevis med trening. Det finnes også en ting som heter å bekymre seg for mye over at man bekymrer seg  – det skal jammen ikke være lett! Og skal jeg si dere en skikkelig teit bekymringstanke som jeg har? Jeg bekymrer meg for at dere som leser dette, og som selv har Crohns eller ulcerøs kolitt, ikke synes at jeg er syk nok. Jeg har ikke stomi, jeg studerer og har deltidsjobb ved siden av – jeg er ikke god nok på å ha Crohns. Hvem er jeg til å fronte sykdommen, liksom? Poenget er at man aldri kan vinne over bekymringsmonsteret; i følge monsteret er jeg både for syk og for frisk på en og samme gang! Men jeg skal i hvert fall ikke gi det en megafon og døgnåpent kontor.