Av og til kommer man til et punkt hvor det sier stopp. Det kan være plutselige betennelser som tvinger deg i knestående, men det kan også være mindre ting – ting du kan holde ut med i en liten stund – som tærer på deg. Du holder ut, men for hver dag spiser det litt mer av deg. Du holder ut, venter på at det skal bli bedre, håper at denne gangen må det jo ordne seg. Helt til du ikke holder ut lengre. Til du har fått nok av å vente, håpe og bli skuffet. Til du sier stopp.

Jeg har kommet til det punktet nå. Det er nok! Jeg gidder rett og slett ikke å krangle med kroppen hver gang jeg skal på toalettet. Så i går var jeg hos den faste kirurgen min og vi ble enige om at vi legger ut tarmen i løpet av de nærmeste ukene – det vil si, hun tar seg av det å legge den ut og jeg stiller med tarmen. Fornuftig delegering av ansvar. Og det føles så innmari godt.

For to år siden var det store mengder snørr og tårer når stomi ble diskutert som et alternativ. I går var det jeg som sa «nok er nok» uten så mye som en liten tåre nedover kinnet (og jeg er sånn skrudd sammen at jeg gråt meg gjennom store deler av sjuende Harry Potter-bok). På den måten er jeg veldig heldig; når jeg først har en Crohns som gjør at jeg ender opp med stomi, er det i alle fall i mitt eget tempo. Nå skal jeg ikke late som om det bare er god stemning og hæla i taket, for det er det ikke. Når jeg står og pusser tenner i bare trusa, ser jeg på magen min i speilet og lurer på hvordan det kommer til å se ut. Stomi er jo ikke veldig kult når man er 24 år og helst vil både være og se normal ut. Men det er bedre enn å holde ut, vente og bli skuffet hver dag mens betennelsen tærer på meg og hindrer meg fra å trives i egen kropp. Så får jeg heller ta en skikkelig shoppingrunde og kjøpe undertøy som jeg og stomien trives i!

PS: det blir ingen minutt for minutt på sykehuset, men jeg skal holde dere oppdatert. Følg bloggen eller skriv deg opp på maillista på høyre side, så får du beskjed når det ligger noe nytt ute!