Som Crohns-pasient kan man ofte bekymre seg over hyppige toalettbesøk. Nå er det motsatt. Det er 136 timer siden sist tarmene mine sendte ut avføring, og jeg begynner å bli grundig lei av sykehus. Jeg skjønner at det tar tid å få tarmene til å fungere etter en stomioperasjon – hvis det var jeg som hadde blitt delt i to og sydd fast på taket av huset, hadde jeg også trengt noen timer med tilvenning. Problemet er kanskje mest at jeg er mer utålmodig enn tarmen. Den har nok ikke noe bevisst forhold til om den er hjemme eller på sykehus, men jeg kan hilse og si at det har jeg! Jeg har møtt fantastiske sykepleiere som har tatt godt vare på meg, men jeg er så innmari lei av sykehusskjorte, sykehustruser, sykehuslukt, sykehussengetøy, sykehusbad og sykehus generelt. Jeg vil hjem! Jeg vil ha min side av senga, min pute, mine truser og mitt bad.

Så jeg går. Trasker fram og tilbake i gangene for å få fart på magen, noen ganger litt sliten og subbende, andre ganger mer bestemt. Jeg prøver å spise mat, drikke godt, tygge tyggegummi, massere magen. I går prøvde jeg til og med å true med en kopp kaffe. Vanligvis er kaffe så effektivt på tarmen at jeg fort kan bli nødt til å løpe på toalettet allerede før kaffen har traktet ferdig, men nyoperert tarm er uvant tarm. Det endte med ubehag og smerter i magen og føltes mest ut som om alt flyttet på seg uten å kunne klare å finne noen utgang. Natten til i dag var kjip; tre timer søvn er ikke helt nok for min del. Smertestillende, kvalmestillende, ingenting fikk meg til å sovne igjen. Så når dagvaktene kom og avløste nattevaktene, knakk jeg sammen og lot tårene strømme. Det er ikke smertene i seg selv som er det vonde, det er alle timene lagt sammen og følelsen av at ting ikke ordner seg.

Lang historie kort: jeg fikk klyx i stomien og laxoberaldråper for å få litt action i tarmene. De har boblet litt nå og da i dag, men enn så lenge er det tomt i posen. Så jeg går og går og det minner egentlig litt om det å bevege seg for å prøve å sette i gang en fødsel. Bare at jeg vet at det er en drittunge som kommer ut. Og jeg håper den kommer snart, for jeg vil hjem i morgen.