Som kronisk nålepute, både for egne synåler på avveie og sykehusets mer planlagte stikk, har jeg opparbeidet meg nok pondus til at jeg nå kommer med ønsker om hvor det skal stikkes. Håndbaken? Ikke prøv deg! Resultatet blir at jeg gråter av smerte, at blodåren ruller eller sprekker og at det uansett må stikkes et annet sted. Et lite stykke over håndleddet går fint; de ruller ikke så mye der og det gjør ikke på langt nær like vondt. Albuekroken er det sikreste, men da må jo armen være ganske rett mens jeg får infusjon.

I dag sitter veneflonen i albuekroken, rett og slett av forfengelighet. Det er fremdeles merker på armene etter veneflonene jeg hadde da jeg ble operert, og jeg har ingen planer om nye merker før bryllupet – brudekjolen har jo bare ermer ned til albuen!